onsdag 4. mars 2009

Matte

En ganske så kjedelig overskrift, så jeg skal prøve å komme til poenget så fort som overhodet mulig for å ikke miste de fansene jeg ikke har.

Selv er jeg ganske glad i faget matte, stort sett er tall mine venner. Men et konsept har den lille hjernen min aldri klart å surre seg sammen til å forstå, nemlig at minus (-) og minus (-) blir pluss(+). Men nå har det slått meg, som lyn fra stormfullhimmel, at dette konseptet stemmer. Og hvorfor har jeg kommet til denne oppdagelsen, spør du? Jeg har nemlig funnet ut at to ting som begge virket negative for meg i utgangspunktet (en ivrig bloggleser vil allerede ha fått med seg dette), Twilight og "hodepine-slitenheletiden-sykdom", på magisk vis har begynt å utgjevne hverandre.

Og hva resulterer det i? Jeg blir stadig mer gal etter Twilight, og "hodepine-slitenheletiden-sykdom" blir stadig mer lei av å besøke meg. Dette gjør meg riktig så fornøyd, og konklusjoner er og blir det alle mattefolk alltid har sagt: minis og minus blir pluss;D

søndag 1. februar 2009

Sang om helga mi

Mel: Historien om de tre små fisk

(vers)
Dette er historien om lille meg
som dro ut på tur med speidervenner av seg
Og de gikk og de aka og de koste seg godt
for å være på tur er riktig så flott!

(ref:)
gå-gå skravle-skravle snø-snø trøtt!
gå-gå skravle-skravle snø-snø trøtt!
gå-gå skravle-skravle snø-snø trøtt!
For å gå på tur det bør gjøres støtt!

(vers)
Noen var på topp og for andre sa det stopp
men ingen likna veldig mye på forvokste sopp
Og de spilte togspill, Marthe vant! og pizza ble det å
speiderkokken Ola ja han kan man stole på!

(ref:)
mat-mat spille-vinne mett-mett glad!
mat-mat spille-vinne mett-mett glad!
mat-mat spille-vinne mett-mett glad!
For å være på tur det er veldig bra!

(vers)
Når kvelden kom ja da ble det gjemsel på gang
men først så ble det no'n runder bursdagssang
Og vi gjemte oss i kapellet, under benker, oppi tak
å leke gjemsel med folk på 20+ der er ingen sak!

(ref:)
bål-bål gjemsel-gjemsel kos-kos natt!
bål-bål gjemsel-gjemsel kos-kos natt!
bål-bål gjemsel-gjemsel kos-kos natt!
Av speidertur har jeg blitt totalt besatt!





fredag 30. januar 2009

Fotballsavn

For tiden er det ikke så voldsomt mye futt of fart i denne jenta. Derfor er jeg ganske så fornøyd med meg selv i dag, som har prestert å (nesten) trylle rommet mitt ryddig og samtidig har "orka" å være med to av mine gode venner i noen timer. Ikke at trengs så mye energi for å være med mine kjære venner, for tro det eller ei , så har jeg hyggelige venner.

Men energien min har på mystifistisk vis blitt stjålet av en eller annen idiot som mener at livet mitt skal dreie seg om sitte på stua og stirre ut i lufta (og kanskje tusle meg en tur på 15 min hvis jeg føler meg i kjempeform). Jeg begynner å bli ganske irritert på denne ukjente personen, og lever i håpet om at all min energi kommer tilbake i morra.

Innimellom irritasjonen over å være totalt ute av funksjon til å gjøre noe som helst fornuftig, har det dukket opp et savn over å spille den mest fantastiske sporten som finnes her på jord, nemlig fotball. Det er merksnodig hvor mye det faktisk betyr for meg å bruke flere kvelder i uka på å fange baller som lagvenninnene mine prøver å plassere mellom de to stengene bak meg (må innrømme at de klarer det oftere enn jeg skulle ønske), men nettopp det, betyr noe. Og det er nettopp det "noe" jeg savner. Før jeg går helt inn i mitt filosofiske hjørne, skal jeg bare vise dere et bilde jeg fant av en liten jente som en gang for lenge siden fant ut at det var "noe" med fotballen som facinerte nettopp henne:P



Guess who?

tirsdag 27. januar 2009

Det er ikke så greit...

Denne bloggen har jeg til tider brukt på å informere dere om små, ubetydelige humoristiske innslag i livet mitt. Andre ganger har jeg hengt ut noen av vennene, selvfølgelig med de beste intensjoner. Mens jeg også er fan av å plage meg selv litt. I dag har jeg tenkt til å gjøre noe jeg ikke har gjort før i denne bloggen, nemlig skryte av Eivind, min kjære bestekompis.

Han har nemlig skrevet en ganske så kaotisk norsktentamen, som han med stort pågangsmot leste for meg i stad. Poenget med denne historien var det en smule vanskelig å få tak i, men den hadde likevel en effekt. Man ble rett og slett ganske så munter og fornøyd av å høre på noen av utsagnene i hans tekst, som i utganspunktet var om alarmer...

Her er et lite utvalg om mr. Lund sine uttalelser:

(Om å sitte på trikken)
"Så kommer det på en av de typene som ser litt skummel ut og som du bare krysser fingrer og alt annet for at han ikke skal sette seg ved siden av deg. Han har sikkert ikke tenkt over at han ser skummel ut en gang."

Stakkars skumle mannen som ikke vet at han er skummel en gang!



( Om mennesker for 150 år siden)
"Menneskene var glade enten de var uteliggere eller ikke, fordi de klarte å se noe positivt i det negative"

mandag 5. januar 2009

Sykdom

I det siste har jeg fått nærkontakt med sykdom, i to ulike versjoner.

For det første har jeg hatt vondt i hodet de siste to månedene, hvilket har ført til at jeg ikke har kunnet spille fotball og jeg har måtte sende min indre nerd på en noe lang juleferie. Det har vært sånn ca. like festelig som det det høres ut som, om mulig litt midre. Men jeg har i hvert fall lært noe av denne opplevelsen, en lærdom jeg har besluttet å dele med dere:

IKKE SLÅ HODET INN I HARDE TING!
(eks. på harde ting: fotball med skru, motspiller, biltak)


For det andre har mine venninner blitt minst like satt ut av en helt annerledes sykdom. Den heter Twilight, og kommer i både bok og film-format. Og det som er skremmende er at det er en svært smittsom sykdom, og også veldig dominerende. Det går jammen ikke mange minutter mellom hver gang ord som stammer fra denne noe merkelige bokserien dukker opp på deres lepper, og dersom man bare nevner "Edward", får de et merkelig anfall av desperasjon etter å få møte denne "fantastiske vampyren". Jeg frykter denne sykdommen, men har bare innsett at dersom jeg ikke ønsker å leve et liv i evig isolasjon fra mine venner, må jeg begynne å lese. Stakkars meg!

mandag 27. oktober 2008

Husredd...

Det er bare å inndrømme. Denne jenta her har i løpet av de siste to dagene blitt husredd. For de som ikke kjenner til hva det vil si å være husredd, går det i mitt tilfelle ut på at jeg er redd for å være alene hjemme. Rett og slett fordi at huset mitt er skummelt! For jeg regner med at det ikke er meningen at dører skal åpne seg, at man skal høre sine kjære foreldre lage mat på kjøkkenet når de fortsatt er på jobb, og at man ser skikkelser som tusler litt rundt omkring der det passer dem nå og da? Men dette er nå tilfellet for meg. Jammen bra jeg ikke er en smule paranoid!




fredag 19. september 2008

Klassetur:D

Nå har klasse 10c nettopp kommet hjem fra en kald, opplevelsesrik, slitsom og koselig klassetur. De siste fem dagene har vi tilbrakt et godt stykke fra sivilisasjonen midt i Otta-dalen, og med blå himmel å se opp på og tær uten følelse å se ned på har vi blitt en smule fasinert av hvor kaldt og gøy det er mulig å ha det i en elv.

Dag 1:

Mandag morgen kl. 08.00 møtte en gjeng med morratryner opp på Høyenhall skole, noen mer klare enn andre for en uke med action og opplevelser. Bussen ble lasta opp, og med kortkasting og "Hilde's bus show" på timeplanen ble den 5-6 timers lange bussturen fortsatt et par timer for lang :P Vel fremme fikk vi dytta oss inn i campinghyttene som skulle være våre hjem den nærmeste uka, og så var det tid for "adventure games", noe som gikk ut på en haug med meningsløse og artige konkurranser. Selv syntes jeg høydepunktet her var når det stakkars laget til min kjære far måtte bære han. Man kan si mye pent om pappaen min, men spessielt spinkel og lett er han vel i grunn ikke... Etter middag gikk folk hver til sitt, og en gjeng optimister bestemte seg for å sove første natta i jordgamma som fantes på Storøya camping. Ikke et vondt ord om jordgamma, den var faktisk et perfekt sovested sett med speiderøyne, men vedmengden som var beregnet for en natt ute i fjellheimen, den var det noe alvorlig galt med...


Tautrekking i grunn:)

Dag 2:

Opplagte, varme og UTROLIG våkne møtte 10c opp til frokost tirsdag morgen. Etter en liten busstur og omskifting til våtdrakt og redningsvest var alle bortsett ifra Martin :( som ble syk og måtte hjem) klar for dagens aktivitet: kanopadling / raftebåtpadling. Det vil vel være litt feil å si at motivasjonen sto på topp før denne aktiviteten, men med noen svømmeturer her og der, padling på ulike nivåer, "plyser" og sjokoladebananer kom vi da oss igjennom dagen på en måte bare vi kunne klart det:) Etter "kanomoro" dro noen tilbake til leirplasen for en varm og litt for lang dusj, mens andre fant ut at dette var et perfekt tidspunkt for å høste noen kalorier fra den lokale coop-butikken. Det viste seg at det å høste kalorier førte til at mulighetene for en varm dusj forsvant...


Marthe måtte teste om kameraet som skulle tåle vann faktiskt tålte vann, så hun gjorde det...

Dag 3:

Onsdag var det klart for raftingtur, noe et stort flertall av byfolka fra Oslos beste østkant gledet seg veldig til. Våtdraktene som levde opp til navnet, redningsvestene som vi valgte å stole på denne dagen, og de fantastiske hjelmene i gult og oransje ble med glede spent fast til kroppen, og vi var klare. Fem raftingbåter ble fyllt opp av oss og guidene som kom fra både her og der ( hvilken vil si USA, Frankrike og Skjåk). Den farefulle ferden nedover elva begynte med et kort sikkerhets-og padlekurs, før vi startet kampen med og mot strømmen. Fart og spenning var det, og der strømmen ikke var så mye å skryta av, sørget guidene for å dytte og dra "heldige" utvalgte ut i det friske og klare fjellvannet, til relativt stor underholdningsverdi ovenfor de som fortsatt satt tørre i sine respektive båter. Mot slutten av dagen var den riktignok ingen igjen av de som satt tørre og varme i båtene sine, for det kom tydelig frem at smeltevann fra Norges fantastiske isbreer ikke holder spesiellt mange grader, og man blir av en eller annen pussig grunn våt når båten fylles med vann, eller når man blir kastet av båten sin i fartsfylte stryk til stor overraskelse for tilskuere og medpadlere (hvor ble det av Daniel?:P) Når alle satt vel plasserte i bussen, litt over middels klare for å finne igjen varmen de mista noen kilometer lenger oppe i elva, bestemte bussjåføren seg for å gi oss en overrakelse. Vi skulle få lov til å hope fra en 6 meters høy bro ned i vann. Hurra! De fleste ble enige med seg selv om at de var våte og kalde nok, med de av oss som er kronisk redde for å gå glipp av noe gøy, måtte bare hoppe i det. Kjølig var det, ikke så veldig behagelig heller. Men viten om at man hadde litt guts gjorde godt:)

Var ganske fint der da!

Dag 4:

Juving var aktiviteten dag fire. Morgenfuglene dro av gådre 11.00, mens de som følte for at søvn var en god ide tuslet av gårde 12.00. Første delen av juvinga gikk ut på å rapellere ned en 40 meter høy fjellvegg, og det er en ganske merksnodig følelse å henge i løse lufta vel vitende om at man faktisk selv må gjøre noe for å kome seg helskinnet ned. Men adneralin er gøy, og selv om hjertet til tider syntes det var morsomt å prøve seg på å hoppe ut av kroppen, så ville nok alle ha gjort det om igjen. Resten av juvinga gikk ut på å hoppe, svømme, vasse og skli seg nedover den småkjølige elva. Her var det de som var villige til å ofre kroppstemperatur for action som fikk ha det gøy, mens resten fikk "kose" seg med å traske nedover langs elva i et ganske så godt forsøk på å imitere istapper. Om kvelden fikk de som ønsket det riktignok tint seg opp igjen i den vedfyrte badestampen som var på campingplassen. Kake ble det også på turfolket, det måtte tross alt feires at Thea hadde bursdag, selv om vi befant oss "in the middle of nowhere".

40 meter er ganske høyt...

Dag 5:

Etter en lang og koselig natt med dansing, surring, latter, søvn på noen få og burn og battery på resten, var det klart for hjemreise. Hyttene ble vasket, baggene ble pakket, og etter å ha slitt ut de siste kreftene våre i et klatretårn i Lom, hev vi oss på bussen med Oslo i siktet.

Opplevelser fant sted i Skjåk 15.-19.september, og minnene vil vare livet ut...